HURRA! Tia er drektig!!

Åh, jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det har vært noen lange uker siden vi var i Sverige, og jeg har prøvd å ikke tenke for mye på om Tia skulle være drektig eller ei. Det er ikke videre enkelt når man daglig snakker med en alvorlig valpesjuk Elisabeth.

Omtrent en uke ut i drektigheten dristet jeg meg til å spørre Elizabeth om hun, uten å tenke seg om, hadde merket noen atferdsendringer på Tia. Hun svarte at Tia spiste som en hest, men visste ikke om det akkurat var noe godt tegn. Lykkelig blomstret forhåpningene om valper, før jeg ei drøy uke senere var dum nok til å spørre om Tia fremdeles var hoven. Meldingen fra Elizabeth var at hun i grunn ikke var noe særlig hoven, og alle mine forhåpninger gikk i bakken med et salig brak. Dette med å ikke legge for mye vekt på tegnene var brått blåst bort fra hjernen min - altså, finnes det noe å bekymre seg for, gjør man jo nettopp det! :P

3,5 uker ut i drektigheten kom meldingen fra Elizabeth om at hun virkelig trodde noe var på gang, da Tia ikke hadde rørt maten sin de siste par dagene, noe som er veldig ulikt henne. Jeg jublet inni meg, men prøvde ikke få for høye forhåpninger. Fremdeles ikke et enkelt prosjekt når man stadig skravler med valpesjuke Elisabeth. Mandag kom ny melding fra Elizabeth om at Tia fremdeles ikke hadde særlig til matlyst, noe som bekymret matmor, men gledet undertegnende. Jeg tok meg stadig i å tenke "når valpene kommer", men prøvde rette det til "hvis det kommer valper".

Timene fra jeg våknet i dag virket som dager. Jeg kikket på klokka annenhvert minutt, og visste ikke om jeg gledet eller gruet meg til å få dommen. De siste sekundene før Elizabeth ringte var preget av negative tanker rundt alt jeg har ofret dette året i jobbsammenheng kun fordi jeg skulle ha dette kullet, og jeg orket ikke tenke på at alt kunne være forgjeves. Det var det ikke.

Veterinæren hadde ikke hatt så lyst til å uttale seg om antall, men hun så hvertfall 3-4 fosterblærer. Ultralyd brukes jo ikke til å bestemme antall, da det er svært vanskelig å se, samtidig som det er så tidlig i svangerskapet at fostere fremdeles kan tas opp. Det viktigste for meg er at det blir valper nå, og så tar vi imot de som måtte komme enten det er 3 eller 11 :P Jeg er også så heldig at mange vil ha valp, så jeg har måttet sette stopp på valpelista. Håper bare jeg slipper å skuffe for mange av de håpefulle.

Hoho, vi er i februar og bloggen har hatt en god måneds tørke. Det har derimot ikke vi. Tia begynte løpe i midten av januar og ble da hentet hjem til meg. Første progesterontest viste 3, veterinæren ba oss komme igjen 4-5 dager senere - for sikkerhetsskyld, da hun regnet med hun da ville ligge på ca 12. Jeg har hørt min andel historier om tisper som øker langt raskere enn som så, så jeg var ikke det minste i tvil om at vi skulle tilbake etter 4 dager. Jeg regnet ikke med hun ville være kommet så altfor langt, det var fremdeles tidlig i løpetiden, men pakket bilen med bikkjer og diverse for sikkerhetsskyld. Det var godt. Verdien viste seg å ha steget til 29, og veterinæren kunne bare ønske oss god tur.

For å gjøre en lang historie kort i denne omgang, endte det med at Tia likte Twist svært godt, men ikke godt nok. Etter samtaler med superGT som alltid stiller opp, gikk turen til veterinæren for grundig sjekk. Den viste at alt var i tipp topp stand anatomisk, og før det ble for sent (jeg stresset litt mtp progesteronet) inseminerte vi. Det vakre paret fikk treffes etter insemineringen også, men uten hell.

Nå krysser vi fingrene for at insemineringen var vellykket og at vi kan vente oss en god gjeng valpiser rundt 24.mars. Ultralyd i uke 8 vil bekrefte eller avkrefte om vi har lykkes så langt, og har vi det, får vi for all del krysse alt som krysses kan for at det går veien de siste ukene også. Twist er en herlig, liten lykkepille, så jeg har kjempeforventninger til denne kombinasjonen.

I Sverige stilte Mariette opp til tusen - akkurat slik hun har gjort gjennom hele prosessen fram mot denne kombinasjonen. Jeg gleder meg stort ved tanken på å fortsette å følge henne og Twist.

Tia fikk for første gang i sitt liv "hilse" på vilt i form av due og kråke. Jeg synes hun tok det over all forventning - ikke dårlig at en høyløpsk hund uten føreren sin tar det så greit. Alt i alt er Tia en superenkel hund å ha med seg rundt - rolig, lydig og utrolig tilpasningsdyktig.

Vakkert par, Tia og Twist

Herligste Twirren

Her er film av Tia da hun ble testet på vilt.

/Helene

Gamle blogtown